Solen er nå i ferd med å gå ned for ecuador.bloggr.no, slik den er i ferd med å gjøre på dette vakre bildet fra Ecuadors regnskog.
Det vil si at dette er det siste innlegget som blir publisert her. Men ikke bli lei deg. Siden fortsetter nemlig på domenet http://ecuador.priv.no . Det er visst så fint med eget domene, har jeg hørt. Så vi sees kanskje der.
For saklig informasjon må du imidlertid fortsatt gå til vivaecuador.no.
Saludos!
Dette må være dagens søteste. Oppslått diskret på en murbygning i nærheten av Iglesia de Voto Nacional i Quito. Bildet ledsages av følgende tekst:
«Hjelp meg hjem! Jeg heter Peluchin og er livet til min lille herre. Han er veldig lei seg fordi jeg er forsvunnet. Hjelp oss, vær så snill. Ring….»
Vi her på Ecuador.bloggr.no håper dette ordner seg. I motsatt fall blir det et av disse slagene som sikkert vil herde den unge herren senere i livet…
Vivaecuador heter den. Den ser slett ikke så verst ut, men inneholder forferdelige mye informasjon.
Man tror kanskje vi føler oss truet. Langt ifra. Det er alltid plass til flere sider om Ecuador. Det kan faktisk bare ikke bli nok.
Og man skal ikke bli forbauset om man finner igjen noen av bildene som tidligere er brukt på denne siden. Det er nemlig avklart og helt i orden
Du står foran presidentens palass i Quito. Her har også regjeringen sine kontorer og fatter sine viktige beslutninger, til glede og forargelse.
I forgrunnen en ispinne med lokallaget kokos-is. Med ordentlig kokos inni og skråstilt ispinne. Nam-nam 
Veien er for alle. Men noen har forkjørsrett.
Møter du disse señoritaene på landeveien, har du bare å kjøre inn til siden. Mens du, late turist, bare har kjørt deg vill på vei til playaen har disse damene en jobb å gjore. Livet på landsbygda i Ecuador er hardt. Melking og gjødsling står på programmet for sengetid.
Så derfor, ta deg en pause til opptoget er forbi. Skjenk disse sliterne en vennlig tanke når du senere sitter og koser deg med paraplydrinken din.
Neida. Dette er ikke den usynlige mannen.
Vi har bare dandert noen utvalgte plagg fra høyslettenes høstkolleksjon, selvfølgelig i alpakkaull.
En kledelig lue som gjør inntrykk på damene, en røff og stilig genser, gode vanter og varme sokker i årets farger er blant det som tilbys.
Alle klærne er designet og laget av indianere i Otavalo. Det er en liten by et par timers reise fra Quito hvor innbyggerne består av solide håndverkere med god forretningssans. Det er få turister som ikke vender hjem fra Ecuador med noen av deres kreasjoner i bagasjen.
Skipperen troner stolt på egen skute. Mange er de forbipasserende som stopper og undrer på hvordan en sel kan gjøre en slik karriere.
Eller er han bare en vaktsel som tar seg friheter mens den egentlige skipperen er en tur i land?
Neida, på Galápagos er det skikk og bruk at selfar tar seg en strekk på dekk når båten ligger fortøyd. Men han skulle nok gjerne kunnet manøvrere farkosten og fisket litt til egen husholdning.
Du trodde kanskje Panamahatten var fra Panama? Det er feil. Den blir kun laget i Ecuador. De plantene som bearbeides til de fine trådene dette eksklusive hodeplagget blir laget av, finnes bare her.
På bildet står vi utenfor et kombinert museum og butikk i Cuenca. Panamahatter i alle priser, størrelser og for enhver smak tilbys. Samtidig får man et lite innblikk i den vanskelige tilvirkningsprosessen.
Men hvorfor i all verden kaller vi det panamahatt? Vel, for å komme til Europa måtte gjennom panamakanalen. Så alle vi her hjemme i gamleverden trodde vel dermed at de også var laget der.
Diskret plassert, men ved en sentral gate i Quito, finner vi spisestedet Olafo’s. Denne staute vikingen har tydeligvis kommet langveis fra for å servere sin utmerkete pizza. I tillegg er han colombianer står det på skiltet.
Kanksje vi bare skal tolke det slik at de synes vikinger er hyggelige fyrer i Quito, så hvorfor ikke kalle opp en restaurant?
Her hadde man i det minste såpass integritet at man ikke bare tegnet av tegneseriefiguren Hårek den hardbaldne (som faktisk heter Olafo på spansk).
I dag har vi kommet fram til hovedretten. Denne blir ofte fremhevet som nasjonalretten i Ecuador og er særlig populær i høylandet.
Hvis du ikke ser hva det er som er tilberedt på tallerkenen, kan vi røpe at det er marsvin. De avles fram med det formål at de skal settes fram på bordet. På restauranter befinner de seg gjerne på den dyrere delen av menyen.
Av hensyn til at noen kunne la seg friste til å serverere sin onde stedatters kjæleyr til middag, velger vi å ikke offentliggjøre oppskriften.
